Høsttanker

Som jeg savner deg i dag, når høsten er kald og har lagt sin klamme hånd over meg." Spjærer åpen himlen - ingen er trygg på engen..." Som jeg skulle ønske at jeg fikk holde deg igjen. Legge hånden min over din fløyelsmyke rygg, og snuse på det dunete hodet ditt. Hvor gjerne skulle jeg ikke kjent den sterke, store, bittelille hånden din klemme rundt fingeren min - som med en påminnelse om at din styrke også skulle være min. Som det verker i hjertet mitt når jeg tenke på da du måtte forlate oss. De intense minuttene fra respiratoren sluttet å suse - til hjertet ditt var sluttet å slå. Kampen som tok slutt. Du som dro - og vi som måtte bli igjen. Og handa di - som fortsatt klemte rundt min finger - mens blikkene og og livene ble våre tomme, og tårene veltet opp.

Vi begav oss ut på en jordomseiling da du ble unnfanget, og gjennom noen måneder av livet så vi nye horisonter, snuste på paradisets frukter, så soloppganger og mørketid, sto steile gjennom storm etter storm, og staket ut nye kurser. Før vi kullseilte, mistet det kjæreste - og ble trukket under, kavet rundt i mørket, men fløt opp til overflaten igjen. Og sakte men sikkert lærte vi oss å ro. Vi ble andre mennesker på andre siden Håvard, reisen med deg gjorde det med oss.

Men selv om vi nå står støtt på landjorda, selv om igjen har reist, reist oss og fått sol i livene - så savner jeg like mye den korte tiden du var hos oss. Og tårene er salte når jeg tenker på hvor hardt du kjempet og hvor gjerne du ville bli - og hvordan vi alle sto hjelpeløse og til slutt måtte gi tapt. For aldri vil noen merke meg så dypt som du, aldri vil noen kunne forandre meg så fullstendig og altomgripende som du gjorde, og aldri aldri skal jeg glemme det

Dette er vår fjerde høst uten deg. Og i dag kjennes den like klam, rå, og kald som den gjorde den septemberdagen i 2007, da vi vendte hjem uten vår vakre lille kjempe. Tomme, fremmede tilbake i det tomme huset - som tilhørte et annet liv.

Huset er ikke lengre tomt, Håvard. Her finnes igjen liv og latter. Og kjærligheten vår til deg er bygd inn i veggene. Sorgen og savnet sitter i hver spiker, i hvert strøk med maling, i gulvene og i takene. Og selv om vi er tre rundt bordet nå - er vi en for lite, og det vil vi alltid være. Men i hjertet er du. Der lever du, og der deler du av din styrke. Der gir du oss visdom og mot til å være bedre mennesker.

Men i dag Håvard - i dag renner tårene, salte og bitre - og jeg vil hente deg tilbake. Du store, sterke, vakre, tøffe, bittelille gutten min.

Kjærlighet varer evig...