20 månder

Jeg har hatt en uro i kroppen i dag. En uforklarlig gnagende følelse som har vært der helt siden jeg våknet i mårres. En dump tyngde i hjertet, en salt smak i munnen. I hodet mitt surrer og går "Tyven, tyven." Jeg stopper opp ved kjøkkenvinduet, det er en nydelig dag. Utenfor ligger lillesøster i vognen, og jeg kan se at hun sover søtt. Så faller blikket mitt ned på kalenderen vi har stående i vinduskarmen, og det treffer meg som et slag i magen. 14.

Det er ikke lenger sånn at jeg tenker over datoene hver måned, det er ikke som det første året, der jeg gruet meg til hver gang 26. eller 14. skulle passeres på kalenderen. Du er mer hverdagen min nå. Du er med oss på en annen måte. Men dette skjer noen ganger. På dager der jeg har kjent noe, der tankene mine har kretset rundt de intense ukene på tidlighøsten 2007, eller jeg har kjent sorgens tyngde - så kan det gå opp for meg at det er dine dager.

I dag kjære Håvard, min elskede sønn, min førstefødte. I dag traff vissheten som en knyttneve i magen. I dag er det 20 måneder siden tallet 14. skulle skrive seg inn i minnene og hjertene våre, og lære oss en lekse vi aldri vil glemme. I dag har vi i 20. måneder levd uten deg. Og jeg er tilbake i det isblå rommet, den varme dagen. Og jeg kan ikke i mitt bare sinn forstå hvordan vi gjennomlevde timene i visshet om at ditt liv skulle avsluttes. I et døgn hadde vi deg hos oss etter vi hadde fått vite at behandlingen som holdt deg i livet skulle stoppe. Hud mot hud - mamma, pappa og Håvard. En liten familie som snart skulle knuses, og vi skulle lære livet å kjenne på sitt mest hjerterå. Og du, du skulle forlate livet ditt etter så altfor kort tid. Gule gardiner. Respiratorens susing. Fuktig luft. Helsevesenets blomstrete sengtøy. Den lette tygden av din lille kropp på brystet. Hendene dine som åpnet og lukket seg. Klemte rundt mammas finger. Den lille fuktige flekken under der munnen din var. Hånden min over den fløyelsmyke huden på ryggen din. Jeg tenkte da at dette skal jeg for alltid huske - akkurat hvordan du lå. Hvor myk huden din var, hvor sterke hendene dine var.

14. har brennmerket min sjel. Endret mitt liv for alltid. Gjort ryggsekken så mye tyngre. 14. er en dato jeg ikke vil minnes, fordi minnet er så altfor vondt. Fordi jeg fortsatt kjenner trangen til å skrike ut at "DERE FÅR IKKE!" Fordi jeg kan høre for meg hvordan ordene ville gjalle i gangene på sykehuset. Vibrere mellom hvite og isblå vegger, og grønne dører. Jeg vil gå tilbake og holde deg fast, beskytte deg, ikke la dem røre deg. Jeg vil kjenne ditt lille sterke hjerte slå tett intil mitt en gang til. Men jeg kan ikke, jeg kunne ikke. Du kjempet ditt beste, med oss last og brast. Du levde intenst. Men når 14. kom visste vi at du ikke klarte mer. At lungene dine ikke kunne leve. At vi ikke kunne beholde deg hos oss og la deg bli sykere, la deg lide, fordi vi ikke klarte å gi slipp. Så derfor gjorde vi det utenkelige. Derfor holdt vi oss i skinnet, mens verden raste sammen inni oss, og lot de gjøre det de måtte. Derfor sluttet respiratoren å suse, og derfor sluttet ditt lille hjerte å slå der, tett intil mitt, på det isblå rommet, den dagen vi lærte at livet ikke bare ville oss godt.

20 måneder har vi levd uten deg, 20 måneder har sorgen tynget hjertene våre, 20 måneder videre i livet har vi kommet. Fordi våre fantastiske, forræderiske hjerter fortsatte å slå, selv om de var knust i tusen biter. Fordi minnene om våre sterke, vakre sønn, er limet som holder bitene sammen. Fordi arrene nå er der, som fine streker, vevet inn i oss - i hverdagen, i livene våre. Av og til kan et arr revne, og såret blø like smertefullt. Men hjertet fortsetter å slå. Vi har levd for deg, og nå lever vi for deg og lillesøster og oss selv - og vi er en familie.

14. har satt sitt preg på oss. Satt spor i liv og i ansikt. Gjort tårene våre saltere og bitrere. Men datoene mellom 26. og 14. har beriket livene våre mer enn vi ante at 20 dager kunne. Takk for dager og timer, for at du var her, for at du kjempet, for at du lever i hjertene våre, for at du er med oss.

Mamma og pappa elsker deg.